OM MJØD
|
Mjød er en alkoholholdig drikk som i sin mest basale form består av honning, vann og gjær.
Når gjæren spiser sukkeret i honningen omdannes den til alkohol og man får en drikk som kan minne om vin, men med honning som utgangspunkt for smaken i stedet for vinens druesaft. I likhet med vin kan mjød være både søt, halvtørr eller tørr. Den kan være sprudlende eller stille, og sterk eller svak – alt avhengig av mjødmakerens intensjon med drikken. |
Ulike typer mjød
Mjød som er laget av bare honning kan noen ganger bli litt endimensjonal i smaken.
Mange mjødmakere bruker derfor ofte flere ulike typer honning sammen,
eller tilsetter for eksempel frukt, bær, krydder eller urter for å lage mer kompleksitet i smaksbildet.
I og med at det stort sett er fantasien som setter grenser for hva man slags mjød man kan lage,
finnes det også en haug med mer eller mindre obskure underkategorier av mjød – men disse er de viktigste:
Det er også fullt mulig å blande mjød med andre alkoholholdige drikker som øl, cider og vin.
Da får man enda mer komplekse drikker der honning fra mjøden blandes med de andre smakene og utfyller hverandre.
En mjød blandet med øl kalles braggot, mens en øl blandet med cider heter cyser.
Mjød og vin blandet blir kalt pyment.
Mjød før og nå
Enkelte mathistorikere mener at mjød kan være den aller eldste alkoholholdige drikken i verden.
Grunnen er monsuntiden i Afrika, der bier i enkelte områder lager bikubene sine i hule trær i den tørre perioden.
Når regnet kommer, hender det at disse trærne blir oversvømmet, og biene fordrevet. Regnvannet lager da en naturlig «suppe» av honning og vann der bikuben en gang var. Den uttynnede honningen gjærer deretter spontant av villgjær og bakterier, og den rå «mjøden» blir liggende i treet.
Teorien er at naturfolk i området, som trolig benyttet seg av alle muligheter for å finne spiselige ting i naturen, kunne funnet slike trær og prøvd å drikke av den søte væsken. Når effekten av alkoholen gjorde seg gjeldende, ville de heldige finnerne sannsynligvis samlet med seg noe av den og tatt med seg til andre stammemedlemmer. Den guddommelige nektaren ville derfra være en etablert drikk.
Fram til vinens gjennombrudd i seinmiddelalderen som den foretrukne drikken for de rike og mektige i Europa, var mjød ansett som et luksuriøst produkt. Særlig populært var mjød i land som ikke dyrket druer i vesentlig grad, altså de nordlige landene i Europa. Ulike varianter har imidlertid også tradisjonelt vært laget i mange andre kontinenter og land, som i Afrika, India og deler av Sør-Amerika.
Særlig norrøn mytologi er full av historier om mjødens guddommelige egenskaper som inspirasjonskilde for skalder og diktere.
I seinmiddelalderen mistet mjøden sin betydning av flere grunner.
For det første hadde både brygging av øl og ikke minst vinproduksjon og lagring av vin hatt store framskritt, og kunne konkurrere på smak og holdbarhet på en helt annen måte enn tidligere. Etter hvert skiftet elitens mote i favør av vin og etter hvert også ulike former for brennevin.
Mjød var fortsatt dyrt å produsere, og uten grunnlaget som statusdrikke forsvant mye av basisen for å produsere den.
Mjød som kulturdrikk ble imidlertid ikke helt utryddet.
Enkelte deler av Europa, særlig Øst-Europa og Russland men også enkelte områder i Frankrike, Tyskland og på Balkan, har hatt en jevn men ikke særlig utbredt mjødproduksjon. Unntaket er Polen og nabolandene mot øst, sør og nord, der mjød er ansett som en etablert tradisjonsdrikk og finnes i flere (tradisjonelle) varianter.
I de siste 10 årene har mjød igjen dukket opp rundt omkring i verden,
i kjølvannet av den store internasjonale oppblomstringen av håndverksøl og interesse for lokalmat og mattradisjoner.
USA har blant annet en voksende mjødindustri, og i flere Europeiske land som England, Sverige og Danmark har entusiaster og ildsjeler tatt opp igjen mjødproduksjon på kommersiell basis.
Vi håper at mjød igjen kan bli en del av den norske kulturarven, og at folk får øynene opp for honningens magi.
Mjød som er laget av bare honning kan noen ganger bli litt endimensjonal i smaken.
Mange mjødmakere bruker derfor ofte flere ulike typer honning sammen,
eller tilsetter for eksempel frukt, bær, krydder eller urter for å lage mer kompleksitet i smaksbildet.
I og med at det stort sett er fantasien som setter grenser for hva man slags mjød man kan lage,
finnes det også en haug med mer eller mindre obskure underkategorier av mjød – men disse er de viktigste:
- Mjød med frukt eller bær heter melomel.
- Mjød med krydder og urter kalles for methlegin.
Det er også fullt mulig å blande mjød med andre alkoholholdige drikker som øl, cider og vin.
Da får man enda mer komplekse drikker der honning fra mjøden blandes med de andre smakene og utfyller hverandre.
En mjød blandet med øl kalles braggot, mens en øl blandet med cider heter cyser.
Mjød og vin blandet blir kalt pyment.
Mjød før og nå
Enkelte mathistorikere mener at mjød kan være den aller eldste alkoholholdige drikken i verden.
Grunnen er monsuntiden i Afrika, der bier i enkelte områder lager bikubene sine i hule trær i den tørre perioden.
Når regnet kommer, hender det at disse trærne blir oversvømmet, og biene fordrevet. Regnvannet lager da en naturlig «suppe» av honning og vann der bikuben en gang var. Den uttynnede honningen gjærer deretter spontant av villgjær og bakterier, og den rå «mjøden» blir liggende i treet.
Teorien er at naturfolk i området, som trolig benyttet seg av alle muligheter for å finne spiselige ting i naturen, kunne funnet slike trær og prøvd å drikke av den søte væsken. Når effekten av alkoholen gjorde seg gjeldende, ville de heldige finnerne sannsynligvis samlet med seg noe av den og tatt med seg til andre stammemedlemmer. Den guddommelige nektaren ville derfra være en etablert drikk.
Fram til vinens gjennombrudd i seinmiddelalderen som den foretrukne drikken for de rike og mektige i Europa, var mjød ansett som et luksuriøst produkt. Særlig populært var mjød i land som ikke dyrket druer i vesentlig grad, altså de nordlige landene i Europa. Ulike varianter har imidlertid også tradisjonelt vært laget i mange andre kontinenter og land, som i Afrika, India og deler av Sør-Amerika.
Særlig norrøn mytologi er full av historier om mjødens guddommelige egenskaper som inspirasjonskilde for skalder og diktere.
I seinmiddelalderen mistet mjøden sin betydning av flere grunner.
For det første hadde både brygging av øl og ikke minst vinproduksjon og lagring av vin hatt store framskritt, og kunne konkurrere på smak og holdbarhet på en helt annen måte enn tidligere. Etter hvert skiftet elitens mote i favør av vin og etter hvert også ulike former for brennevin.
Mjød var fortsatt dyrt å produsere, og uten grunnlaget som statusdrikke forsvant mye av basisen for å produsere den.
Mjød som kulturdrikk ble imidlertid ikke helt utryddet.
Enkelte deler av Europa, særlig Øst-Europa og Russland men også enkelte områder i Frankrike, Tyskland og på Balkan, har hatt en jevn men ikke særlig utbredt mjødproduksjon. Unntaket er Polen og nabolandene mot øst, sør og nord, der mjød er ansett som en etablert tradisjonsdrikk og finnes i flere (tradisjonelle) varianter.
I de siste 10 årene har mjød igjen dukket opp rundt omkring i verden,
i kjølvannet av den store internasjonale oppblomstringen av håndverksøl og interesse for lokalmat og mattradisjoner.
USA har blant annet en voksende mjødindustri, og i flere Europeiske land som England, Sverige og Danmark har entusiaster og ildsjeler tatt opp igjen mjødproduksjon på kommersiell basis.
Vi håper at mjød igjen kan bli en del av den norske kulturarven, og at folk får øynene opp for honningens magi.